BumpyRoad ~ -

N er det en viss fare for at jeg kanskje snakker for tidlig, men jeg har en sterk flelse av at ting er i ferd med ramle litt p plass. Tilvrelsen er ikke lenger nattsvart - litt mer som en blanding av koksgr og de frste sekundene av soloppgang p vinter. Det kan selvflgelig snu p et yeblikk, men jeg vil bare skrive det ned mens flelsen enda er tilstede.

Jeg har, etter et r p venteliste, endelig begynt til behandling hos psykomotorisk fysioterapi, og selv om jeg ikke er helt hundre prosent sikker p hva det egentlig gr ut p enda virker det lovende. For gjre det enkelt har jeg begynt forklare det med at jeg gr til en fancy psykolog som ogs fokuserer p hvordan stresset pvirker kroppen min og hvordan vi kan fikse det. S om en stund kan jeg kanskje lre meg slappe av. Jeg har nemlig glemt hvordan man gjr det - det har ndd det punktet der jeg m anstrenge meg for hvile musklene, og selv ikke da fles det som om jeg slapper helt av. Men det er vel litt som sykle, har du frst lrt det glemmer du det aldri helt, det tar bare litt tid komme p det igjen nr du klatrer p sykkelen for frste gang p ti r.

Fra nyret er det snakk om sette i gang et tiltak der jeg sakte men sikkert kan bevege meg ut i arbeid igjen. Hele denne prosessen kan fort ta et r fr jeg en gang er i nrheten av et normalt liv igjen, men det gr fint. Helt normalt vil det aldri bli, sykdommen blir jeg ikke kvitt uansett. Jeg m bare finne en mte leve s tilnrmet normalt som mulig MED sykdommen og alle hindringene jeg mter. Jeg m bare gjre det beste ut av en kjip situasjon.

Det er en humpete veg, derav bloggnavnet, men snn er det bare, det er ikke noe jeg kan gjre noe med. P tross av alt s er jeg ganske heldig. Jeg har fantastiske mennesker rundt meg, jeg har tak over hodet og mat i magen. Og jeg er ikke akkurat rik p penger, men p en eller annen mte fr jeg det alltid til g rundt. Med litt hjelp og litt flaks s klart. Men det er ikke meningen at man skal klare livet helt alene.

Vi fr se hva fremtiden bringer.








Det blir mye dystert her, men det er god terapi. Nr jeg begynner g i sirkel rundt meg selv gjr det godt f skrevet det ned. F satt ting litt i perspektiv p en mte. Jeg lever s mye inne i mitt eget hode at jeg noen ganger har problemer med komme meg ut av det.

I det siste har jeg lagt mye energi i tenke p kjreste. Hvis jeg skal analysere meg selv vil jeg si at det kan vre fordi det er en av de f tingene i livet mitt jeg faktisk, til en viss grad, kan kontrollere. Det og fordi det er veldig kjedelig vre alene. De fleste rundt meg har funnet sin partner, s hver gang jeg skal mte noen er det en stor sjanse for at jeg blir femte hjulet p vogna. Og det kommer til et punkt hvor det st p siden og se p blir veldig tungt.

Jeg har ogs tenkt mye p hva det er jeg leter etter. Hvis jeg kan bestemme meg for hva det er jeg sker blir det kanskje lettere finne det? Jeg har ogs en flelse av at jeg forventer for mye.. Og hvordan vet jeg at jeg har funnet det rette nr jeg str der? Hvordan vet jeg at jeg ikke sitter igjen med skjegget i postkassa og innser at jeg satset p feil hest? Hvordan kan jeg sl meg til ro hvis jeg risikerer bruke resten av livet p lure p om det finnes noe bedre? Hva er "den rette"?

Jeg savner den forventningsfulle kriblinga fra tenra. Fyrverkeriet og de rosa skyene. Og jeg savner den dypere flelsen jeg hadde med eksen. Den tryggheten jeg flte en stund. Eksen var riktig for meg. Den gang. Det var riktig fordi jeg mtte lre av det. Jeg mtte lre meg selv kjenne, jeg mtte lre hva det ville si vre i et forhold. Men han er ikke den rette for meg lenger n.

Men finnes egentlig "den rette"? Ridderen i skinnende rustning, eksisterer det? Eller er "den rette" noe man lager selv? Ved vokse sammen og kjempe seg gjennom det? Ved ta et bevisst valg og rett og slett bare skape sin egen fremtid.. Jeg vet ikke. Og jeg er kanskje litt vel ung til bekymre meg for det n, men den biologiske klokka tikker nr alle rundt meg ser ut til f alt p plass, en etter en. Men jeg vil ikke hoppe med hodet frst inn i noe usikkert heller, jeg vil ikke velge den nest beste bare fordi jeg ikke vil vre alene. Jeg vil ikke satse alt p en hest og innse at den rette virkelig eksisterer, og han ventet p meg rett rundt neste sving. P den andre siden vil jeg ikke gi i fra meg det nest beste hvis det viser seg at det faktisk var det beste - jeg hadde bare glemt ta av skylappene.

Om ti r kommer jeg nok til se tilbake p disse rene og le av meg selv. Le av hvor forvirret jeg er og hvor travelt jeg fler at jeg har det. Jeg kommer sikkert til nske at jeg kunne reise tilbake i tid, klappe meg selv p hodet og si "bare slapp av, alt ordner seg snart." Og det gjr det. Det gjr det alltid.. I mellomtiden m jeg bare jobbe med komme meg ut av mitt eget hode. S snart jeg lener meg tilbake og tar det med ro kommer brikkene til falle p plass igjen. Bare vent..

Jeg jobber ikke. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg ikke kan. Jeg vil s forferdelig mye, jeg er utrolig lei av sitte med hendene i fanget og se p at livet bare raser forbi i toppfart uten at jeg fr gjort noe med det. Jeg rekker bare svidt henge med p enkelte ting. Jeg hater denne flelsen av vre hjelpesls. Av ikke kunne gjre noe med min egen situasjon. Folk gir gjerne tips om f.eks legge om kostholdet, begynne trene, gjr ditt, gjr datt. Og de mener det s vel. Og ja, noe kunne kanskje ha fungert. Trening gir meg mer energi, men jeg har fortsatt se samme plagene, jeg er fortsatt periodevis lenket til sengen p grunn av smerter - da hjelper ikke mer energi en dritt. Jeg kunne ha lagt mye tid og energi i legge om kostholdet - men nr jeg frst er drlig s tler jeg ingenting av mat, og nr jeg er i fin form s kan jeg spise nesten hva jeg vil.

Jeg vil s mye. Jeg vil jobbe og studere, jeg vil reise og oppleve, jeg vil g p caf uten f drlig samvittighet, jeg vil dra p kino uten ha med meg et helt apotek i veska. Jeg vil legge planer med vennene mine uten bestandig mtte legge til "men jeg m bare se an formen" hver gang. Jeg vil vkne om morgenen og vre gretten fordi det er for tidlig, jeg er trtt, leiligheta er kald og senga er varm. Ikke vkne om morgenen, klynke i smerte, spise smertestillende og bokstavelig talt krype p do. Og de gangene jeg er i god form vil jeg vkne, strekke meg, smile litt og st opp og starte dagen. Ikke vkne og vre nervs for at smertene har kommet tilbake, og s bare bli liggende fordi.. vel.. jeg har ingen grunn til st opp uansett. Jeg vil dra p shopping uten telle hver eneste krone, jeg vil g i timesvis p kjpesenter uten vre nervs for at kroppen min skal ombestemme seg. Jeg vil, gud forby, dra p fest og ha det kjempegy uten fle at alle dmmer meg for det. Jeg vil vaske leiligheta uten mtte legge meg ned etterp fordi jeg har tmt meg selv for energi.

Jeg er s redd for at folk ikke skal tro p meg. Jeg er livende redd for at ingen skal forst. Nr jeg gr ut av huset ser jeg jo s frisk ut. Da har jeg en god dag, og jeg har kanskje sminket meg, og jeg fler meg kanskje fantastisk. Jeg er kanskje solbrun fordi jeg dagen i forveien greide g ut i hagen og sette meg i en stol der. Jeg har kanskje mye energi fordi jeg har tilbringt de siste tre dagene i senga.

Jeg savner flelsen av at det endelig er helg. Flelsen av ha jobbet eller vrt p skolen hele uka, og endelig ha kommet til helga der jeg endelig kan sove lenge. N ser jeg bare folk skriver p facebook "endelig helg" og det eneste jeg tenker er "h? Er det fredag?" Jeg savner gjre noe. f noe ut av hver eneste dag. fle meg nyttig. N fler jeg meg mer som en byrde. Dette er ikke et liv..

En jeg datet en periode sa plutselig "jeg hper jeg aldri fr et barn med en kronisk sykdom, jeg vil ikke at mine barn skal ha nedsatt livskvalitet." Etter det hadde jeg bare en vond klump i magen i flere dager. Jeg har en kronisk sykdom, jeg kommer aldri til bli kvitt den, og jeg vet ikke om jeg kommer til bli frisk nok til ha "et verdig liv" igjen. Selvflgelig hper jeg at det skal bli bedre, men det er alltid en sjanse for at jeg m leve snn resten av livet. Men den kommentaren fikk meg til tenke. Sjansen for at mine fremtidige barn arver sykdommen er tilstede, s er det egentlig rettferdig av meg en gang tenke p f barn? Kommer jeg til bli frisk nok til kunne f barn? Kommer jeg til bli frisk nok til kunne g tilbake til ha et liv igjen? Om det s bare bestr av dra p jobb, komme hjem, spise, se litt tv og legge meg og s starte hele regla p nytt igjen.

Jeg m bare fortsette, et steg om gangen, og hpe at en eller annen plass p veien greier jeg kaste meg inn i stormen igjen. Jeg er s lei av sitte her og se p at livet raser forbi uten at jeg rekker f med noe av det..

Jeg har ikke mer rett p sympati enn noen andre, jeg har det ikke vrre enn alle andre, jeg er hverken svakere eller sterkere enn alle andre, men noen ganger mter jeg bare veggen, og s m jeg bare stoppe og hente meg inn. Dette ret har besttt av en serie med humper, den ene dypere eller hyere enn den andre, og snn er det for alle, men jeg har ikke stort mer kjempe med. Det hres sikkert veldig melodramatisk ut si at jeg m kjempe, men det er snn det fles. Jeg gr fortsatt og venter p om jeg fr den operasjonen jeg hper skal gi meg livsverd igjen. I mars skal jeg inn til MR, og da vil jeg forhpentligvis f et svar. Sist underskelse var det bare sr - og det er rart si det, men jeg hper de srene n har blitt til arrvev snn at de kan operere. Jeg tror blindt p at det kommer til hjelpe - jeg M tro blindt p at det skal hjelpe. Etter 12 r med smertehelvete s orker jeg ikke mer.

Ting begynte g seg til her for noen mneder siden, det begynte bli bedre, jeg flte meg bedre i lengre perioder enn fr, og det gjorde jvlig godt. Jeg begynte trene litt, for gi meg selv mer energi til takle alt, jeg hpet p at det kunne bygge opp kroppen min snn at jeg i det minste slapp betennelse alle andre steder i tillegg. Og s skled det hele ut igjen, venninna mi havna p sykehuset, og det se noen ligge der med de smertene jeg kjenner s alt for godt var tffere enn jeg hadde forventa. Jeg kan ikke g inn i hennes kropp og kjenne p hennes smerter, men jeg kjente igjen de kastene, de rykningene, smertehylene som jeg selv har flt p kroppen s alt for ofte, for ikke snakke om frustrasjonen av ligge der med s store smerter, bare for f beskjed om at "alt er i orden med prvene, det er ingenting galt med deg.." Og s slet jeg meg ut, og greide ikke vre der og sttte henne snn som jeg burde ha gjort. Jeg ble i stedet liggende med feber og vondt selv. Og det har jeg sykt drlig samvittighet for.

Jeg fler hele tiden at jeg aldri greier sette andre foran meg selv i lengre perioder av gangen, p tross av at vennene mine som regel gjr det med meg. S jeg vil ikke be om hjelp lenger, fordi jeg greier ikke gi like mye tilbake. Og det er en tff anerkjennelse. vite at jeg kan f sttte og hjelp hvis jeg bare spr, men sitte med flelsen av ikke fortjene det.

Og s begynte ting falle i fra. Det kom opp en del sykdom i familien som jeg ikke har visst om eller ikke tenkt over, som n viser seg vre ganske alvorlig. Men jeg har vrt s optatt av meg selv at jeg ikke har greid se det. Hvor mange fler i familien m jeg miste fr jeg fr bli kjent med dem? Jeg mistet bestefar rett etter at jeg ble kjent med han som barn, s dde farmor, i "voksen" alder fikk jeg mtt henne en gang, rett fr hun dde. Og det vrste er at hun kjente meg igjen, p tross av at hun i perioder ikke kjente igjen sine egne barn, de som var der hver dag.. Jeg hadde ikke vrt der siden jeg var 4 - 5 r. Og s dde farfar, jeg rakk mte han en gang i "voksen" alder.. Han var syk i et par r fr han dde, vi visste alle hva som kom til skje, men jeg reiste ikke nedover. 14 februar fikk jeg vite at tremenningen min dde natta i forveien. Jeg kjente han ikke, rakk aldri mte han. Han ble 17 r gammel. Knivstukket og etterlatt for d, han bldde ihjel, helt alene. Og i gr fikk jeg vite at mannen som p mange mter var min bestefar i barndommen dde av kreft for en tid tilbake.

Jeg hadde ikke kontakt med noen av dem, men det har gtt mer inn p meg enn jeg vil inrmme. Spesielt nr alt kommer p en gang. Og jeg vet ikke en gang om jeg har "lov" til srge over noen av dem.

Og i hele denne prosessen sitter jeg men flelsen av at jeg ikke kan snakke med hverken venner eller familie, fordi jeg har forsmt dem til fordel for mine egne plager. Og akkurat n greier jeg ikke ta p meg smilet og late som ingenting, s jeg tar en pause. Jeg greier ikke henge med lenger. N vil jeg bare sove i et par dgn.

Nytt r, nye muligheter sies det. Jeg vet ikke med dere, men hvert r forteller jeg meg selv at nr det nye kommer skal jeg forbedre meg. Jeg forteller meg selv at jeg skal bli flinkere til spise sunt og trene, jeg skal gjre ditt, jeg skal gjre datt. De siste dagene har jeg sittet og tenkt at jeg vil legge alt det vonde bak meg og f en ny start. Men er det egentlig fysisk mulig? Er det virkelig mulig gi seg selv en helt frisk start der alt som har skjedd forsvinner som dugg i solen? Vil jeg ikke alltid bre mine erfaringer og opplevelser med meg? Uansett hva jeg gjr eller ikke gjr s vil det minne meg om noe eller noen. Minnene vil for alltid sitte som fastbrent i hjernen min - spesielt de vonde minnene, det er som regel de som henger som et alt for stort og tungt smykke rundt halsen.

Jeg tror ikke det er mulig glemme det som har vrt, og mye vil jeg aldri vre i stand til komme helt over. Men gr det an legge det bak seg og g videre uansett? Da mener jeg helt, alts til det punktet der minnene ikke lenger gjr vondt. Men m man ikke p den mten ogs "glemme" de gode opplevelsene? Hvis man skal f en helt ny start m man legge absolutt alt bak seg, og det vil jeg ikke.

Kanskje den beste mten gjre det p er ved gi slipp p fortiden, la fortiden bli igjen i r og g videre med et pent sinn inn i det neste? Kan man bare bestemme seg for noe snt? Jeg mistenker at jeg kommer til hjemskes av det gamle uansett hvor mye jeg ser fremover, jeg vil alltid kunne ane skyggene i sidesynet uansett hvor hardnakket jeg nekter snu meg. Og alle disse erfaringene jeg har gjort har jo vrt med p gjre meg til den jeg er i dag, p godt og vondt, og det kommer jeg ikke unna uansett. Jeg er en annen person i dag i motsetning til hvem jeg var for et r siden, og om et r vil jeg ha forandret meg igjen. Man er alltid i forandring, spesielt i denne alderen. Applaus til den personen i tyverene som allerede vet utmerket godt hvem de selv er og hvor de har tenkt seg i livet, men de aller fleste av oss har fremdeles lse trder som m knyttes.

Jeg har mange ml og drmmer, og kanskje vil jeg f gjort noe ut av noen av dem i det ret som kommer, kanskje er 2015 det ret der jeg tar meg selv i nakken og sier at det er p tide trekke noen av disse drmmene ut av hodet og sette dem til live? Eller vil jeg fortsatt utsette alt til i morgen? Jeg vet ikke.. Jeg hadde hpet at ved skrive dette ville jeg komme frem til en lsning, men enn s lenge s sitter jeg fremdeles bare med en rekke sprsmlstegn. Jeg vet ikke hva fremtiden bringer, jeg vet ikke hva som skjer i morgen, jeg vet ikke om jeg vil kunne legge alt bak meg og bli et nytt og bedre menneske - egentlig vet jeg ikke en gang om jeg virkelig vil bli et nytt menneske. Jeg vil fortsatt vre meg nr det nye ret ringer inn, men kanskje jeg finner driven som hjelper meg med realisere drmmene mine?
- Eller kanskje jeg bare finner nye erfaringer som gjr meg til et nytt menneske som sitter og stiller de samme sprsmlene om et r..

Jeg vet at det gr veldig mye i negative innlegg her n, og det gr veldig mye i snakk om sykdommen min og plagene rundt det, men jeg har et behov for tmme tankene, og jeg fler at jeg enklere nr ut nr jeg skriver det i bloggen. Skal jeg skrive utelukkende positive innlegg kommer det fort til bli stopp, for jeg har ikke det store behovet for dele de sm gledene p bloggen, det legger jeg ut p facebook, p bloggen kan jeg skrive lengre og mer detaljert om ting, her fler jeg at jeg fr forklart meg mer. Jeg blottstiller meg selv etter ha vrt veldig forsiktig i mange r. Har lenge vrt veldig pen om selve sykdommen, men jeg har ikke vrt s flink til fortelle folk hvordan det egentlig pvirker meg. Det er ikke akkurat det samtaleemnet du bretter ut om p fest - selv om det kanskje har en tendens til snike seg inn i samtalen uansett. Blir s himla mye mer pen nr jeg drikker.

Men jeg har merket meg at jeg er veldig p den ppeke at sykdommen er fysisk og ikke psykisk, uten at jeg helt skjnner hvorfor. Det kan ha noe gjre med at psykisk sykdom blir s mye mer sett ned p, om vi skal sette det litt p spissen. Psykisk sykdom er s himla vanskelig bevise, og jeg er kjemperedd for ikke bli trodd p igjen. N str jo flere og flere frem i media og snakker ut om psykisk sykdom, og folk fr mer kunnskap om det, det blir mer godtatt n, men alikevel blir jeg sinna p legen hver gang han lekser opp for meg at selv om sykdommen min er fysisk s sitter det mye psykisk ogs. Snn er det i de fleste tilfeller. Sliter du psykisk vil det til slutt sette seg fysisk, sliter du fysisk vil det sette seg psykisk..

Jeg fler det er veldig mye enklere for meg personlig forklare hvordan ting er nr jeg kan vise til en artikkel som beskriver hvordan sykdommen pvirker kroppen min, folk skjnner magesmerter mye bedre enn angst for eksempel. En som aldri har hatt angst vil ikke kunne forst det, mens alle kan til en viss grad relatere til vondt i magen.. S nr jeg skal begynne forklare de psykiske aspektene ved den fysiske sykdommen blir det bare rot.

De aller fleste vil kunne forst at de fleste langvarige sykdommer ogs gr utover det psykiske, og hvis jeg forklarer at jeg er deprimert p grunn av det jeg gr igjennom med det fysiske fler jeg selv at det er enklere godta enn hvis jeg forklarer at den depresjonen vel var der en stund fr det fysiske virkelig ble et problem. Men for kunne fors psykisk sykdom m du enten ha vrt gjennom det selv, ha noen nrt deg som har vrt gjennom eller ha tilegnet deg kunnskaper om det p andre mter. Vil anta at mange fler enn man tror skjnner det og har p et eller annet tidspunkt vrt gjennom det, men det er s mye mer! S mye man ikke kan forst uten virkelig sette seg inn i det. Alle tilfeller vil jo utarte seg forskjellig, og alt kommer av forskjellige ting.

Men hvis man leser eller hrer f.eks en nav-debatt s vil det alltid vre noen som drar frem psykisk sykdom som en unnskyldning p begge sider. Det blir psttt at folk med psykiske sykdommer IKKE har "rett" til vre syk, og det er de som hardnakket mener det motsatte. Det vil alltid vre noen som uansett hva du opplever er sterkere enn deg og mener at du bare m bite tenna sammen og komme deg gjennom det. "det er ikke s vanskelig" sier de, "du m bare st p og jobbe med deg selv." Du m BARE.. Jeg hater det nr folk starter en setning p den mten. Det er BARE trene mer, det er BARE spise sunnere, det er BARE jobbe med deg selv, det er bare.. Det er ingenting med sykdom, psykisk eller fysisk, som er BARE. Du gr ikke til en kreftpasient og sier det er "bare" se lyst p ting s gr det bra, s hvorfor er det greit si det til en som "bare" har en kronisk betennelse, eller en som "bare" har angst? Hvorfor blir fysisk sykdom s mye mer godtatt enn psykisk nr det ene ikke utelukker det andre?

Hver gang jeg mter nye mennesker kvier jeg meg for sprsmlet "hva gjr du?".. Jeg prver alltid ro meg litt unna det sprsmlet ved svare svevende uten nevne jobb eller skole, jeg vil heller ikke pne en samtale med at jeg er kronisk syk, s jeg lirer gjerne av meg en liten liste av ting jeg gjr og later som om jeg ikke helt forsto sprsmlet. Men s kommer det gjerne et oppflgingssprsml da, om hva jeg jobber med eller hva jeg studerer, og s lister jeg meg litt rundt temaet med at jeg ikke jobber akkurat n, jeg prver ufarliggjre det hele ved si at jeg "gikk p en smell" eller "presset meg selv for langt og mtte ta en pause" eller tilsvarende meningslse klisjer. Det er jo helt sant egentlig, jeg jobber ikke akkurat n, og jeg presset meg selv for hardt og gikk p en smell, men jeg har hatt denne "pausen" veldig lenge n.

Jeg skulle ha gitt s utrolig mye for vre frisk nok til g ut i arbeid eller fortsette studiene. Jeg skulle ha gtt ut p timen og skaffet meg den frste og beste jobben jeg fant, den som ikke har gtt uvirksom hjemme i en lengre periode kan ikke relatere til hvor deprimerende og nedverdigende det fles. Jeg sitter hele tiden med en flelse av at jeg ikke duger til noe, at jeg ikke er verdt like mye fordi jeg gr hjemme. Nr du ser meg p gata ser jeg frisk ut, sykdommen min vises ikke utenp, og nr jeg frst kommer meg ut dra har jeg gjerne kledd meg pent og sminket meg, bare for fle meg bedre. Nr jeg endelig har overskudd til dra ut gjr jeg det beste ut av det. Det som er s vanskelig er at folk som regel bare ser meg de dagene jeg har det bra, mens de dagene der det virkelig vises at jeg gr hjemme av en grunn har jeg gjemt meg s langt nede i mitt eget lille mrke hull at du ikke hadde funnet meg om du hadde prvd.

Over alt leser jeg hets mot ufre og det folk kaller "navere". Problemet er at folk ikke skjnner forskjellen p en "naver" og en ufr eller en med grunn til g p nav. For oppklare; En "naver" er en som gr p nav fordi de ikke "gidder" jobbe. Men flertallet som mottar sttte fra nav er for syke til jobbe, mange kommer seg rett og slett ikke inn p arbeidsmarkedet, og s har du de som meg, som godt kunne ha jobbet p friske dager - men hvilken arbeidsgiver vil ansette noen som aldri vet hvilke dager de kan jobbe p? Hvis jeg var arbeidsgiver ville jeg aldri ha ansatt meg selv slik situasjonen er n. Jeg vet ikke hvordan formen er fr jeg str midt oppi det, og jeg aner ikke nr jeg kommer til f hjelp, jeg aner ikke nr jeg kommer meg ut av denne nedoverspiralen og blir "frisk" igjen.

Jeg er redd for legge ut statuser og bilder p facebook der jeg fremstr som frisk fordi det sender bilde av at jeg ikke er syk, og at jeg derfor etter all logikk skulle ha vrt i arbeid. Men jeg vil ikke legge ut bilder og statuser nr jeg ikke har det bra heller, jeg vil ikke vre den jenta som bare syter og klager - selv om jeg nok har en tendens til gjre nettop det, men jeg er s redd for at folk ikke skal forst! Jeg vet allerede med sikkerhet at folk lenge har gtt rundt bak ryggen min og lurt p hvorfor jeg gr rundt og driver hjemme. Men i stedet for snakke med meg om det gr de bare rundt og spinner egne historier, og s fr jeg rykte p meg som lat, folk tror jeg er en "naver" - og for kompensere utbroderer jeg litt for mye, snakker litt for mye om sykdommen, og fremhever alt det drlige for "bevise" at jeg sitter i denne suppa av en grunn. Og s blir folk kleine og rare og usikre, og s velger de gjerne den enkle utveien ved unng temaet, eller stikke av. Folk har vanskelig for finne ut hvordan de skal hndtere sykdommen. Og jeg er redd for bli definert som sykdommen - jeg er mer enn en diagnose, men det er s jvlig vanskelig finne denne balansen mellom f folk til forst og gi folk et bilde av mennesket bak sykdommen.

S.. Neste gang du mter meg p gata og jeg ser ut som ei frisk og glad jente s har du mtt meg p en god dag der jeg virkelig gr inn for fremst som frisk og glad. Dagen etter vil jeg sannsynligvis forsvinne fra jordas overflate for unng at du mter meg p en drlig dag.

Alle mine kjre; Jeg har aldri vrt spesielt flink til vise hvor mye dere faktisk betyr for meg, og jeg er ikke flink nok til vise hvor mye jeg verdsetter dere. Jeg prver mitt beste ved vre den samme sttten tilbake som dere er for meg, men det fles ikke alltid som om det lykkes.Noen ganger blir jeg overveldet av en snn intens lykkeflelse bare ved tanken p at dere er her. Jeg velger ikke skrive navn, de som virkelig har vrt her vet det selv.

Jeg er s utrolig glad i dere alle! Familien min, vennene, alle dere som str meg nre. Dere betyr alt i verden for meg, og uten dere hadde jeg ikke overlevd et sekund. Uten dere hadde jeg aldri kommet meg gjennom noe av det helvetet som livet har tvunget meg gjennom, uten dere hadde jeg lagt meg ned og gitt opp med en gang, uten dere hadde ikke livet vrt verdt leve. Dere fr meg til smile p mrke dager, dere fr meg til le mellom trene, og nr jeg trenger det er det alltid en skulder grte p, eller noen som nikker energisk nr jeg trenger "bitche" over noe. Og dere er her p lyse dager, ikke minst!

Med dere i livet mitt kan jeg flytte fjell, og jeg hper dere fler det samme. Hvis ikke m jeg gjre en bedre jobb med vre den samme sttten tilbake. Bare det vite at dere er bare en telefonsamtale unna, og at ingen av dere nler et yeblikk med kaste alt dere har i hendene for komme lpende hvis det er noe, er helt magisk. Det fles s trygt og sikkert, og stabilt. Jeg er ikke flink nok til vise hvor glad jeg er i dere, men jeg hper dere vet det uansett.

S takk, tusen takk for alt som har vrt, og alt som kommer. Det er litt klisj, men sammen kan vi overvinne alt!

Jeg har skrevet ettilsvarende innlegg tidligere, men det er p tide oppdatere litt. ta buss inneholder alltid visse frustrasjoner, og det er nesten alltid noei veien, snn som at bussen er forsinket, bussen gikk for tidlig, sanntidssystemet fungerer ikke, you name it, men det desidert strste irritasjonsmomentet i mine yne er enkelte medpassasjerer, s kjre medpassasjer..


.. Hvis du absolutt m spille musikk p s hyt volum at jeg hrer det i den andre enden av bussen, skru i det minste opp lyden litt snn at jeg hrer sangen - ikke bare bassen.
.. Jeg har full forstelse for at det er slitsomt nr bussen er forsinket eller at det skjer noe som gjr deg sint, men du kommer virkelig ikke langt ved kjefte p bussjfren - og om du n absolutt m kjefte s sett deg i det minste ned mens du kjefter snn at vi kommer oss videre.
.. At du er s lat at du tar bussen fra en busstopp til den rett etter er helt i orden, men er det virkelig ndvendig bruke 5 minutter p g saakte bakerst i bussen, og s like sakte tilbake nr du skal av igjen? Du skjnner, da m vi andre vente i de 10 minuttene det tar deg sulle deg av og p, om du har s vondt for g - sett deg ved dra!
.. Noen mennesker lukter veldig vondt og kan ikke for det av forskjellige grunner, men om du kan noe for det, vrssnill, ta deg en dusj. Ikke dusj i parfyme!
.. Nr du lper etter bussen fordi du er litt sent ute og bussen stopper og venter p deg, ikke senk tempoet, for guds skyld!
.. Nr noen reiser seg for eldre, handicappede eller skadde folk betyr ikke det at du, som er helt frisk skal skyte inn som et olja lyn og ta den plassen bare fordi du ikke gidder st. Dumbass.
.. Jeg skjnner at det kan bli litt trangt noen ganger, men mdu sitte i fanget mitt?
.. At du er spinna grn og sitter der og prater med deg selv er helt greit, men ikke bli sint om ingen svarer om du ikke har gjort det klart at du faktisk prver kommunisere med noen.
.. Hvis du sitter p setene som gr "feil veg" og mister dekninga litt (alts at du sitter og stirrer p en plass men at du sitter i helt egne tanker) prv fokuser blikket en plass der et ikke sitter noen, det er litt skummelt nr noen stirrer p deg en hel busstur.

.. men ellers, ha en god tur :)

Noen ganger m jeg bare ta meg selv i nakken og minne meg selv p at ting ikke er nattsvart lenger. Det er s himla enkelt bare ramle ned i det bunnlse hullet s fort noe gr litt feil vei. Jeg har blitt s vant til motgang at jeg nesten bare hopper ned i hullet s fort noe en gang KAN g galt. Men jeg kan ikke leve snn! Det er ikke et liv! Og n ser jo ting ut til g bra, eller, i det minste fremover. Jeg har ftt time til MR i januar, jeg har ftt sttte fra nav frem til jeg er ferdig med prvene p sykehuset, og jeg holder p forberede meg mentalt p begynne jobbe igjen nr det nye ret kommer. Nr og hva og hvordan veit jeg ikke, men det jeg vet er at jeg ikke kan fortsette p denne mten. Det er usunt g rundt og kjede seg, veien er s kort til bli selvmedlidende og nedtrykt. Har forsvidt hrt noen si at om du kjeder deg er du ikke syk nok til g hjemme, hvor disse menneskene tar det i fra aner jeg ikke, jeg greier fint kjede meg selv om jeg er sjuk.

Jeg har faktisk tenkt p at om jeg ikke kan ta meg en "vanlig" jobb nr den tid kommer vil jeg ske om jobb som frivillig i f.eks dyrebeskyttelsen. Ta en dag i uka, til begynne med, og s sakte men sikkert bygge meg opp til kunne jobbe eller studere p heltid. Jeg har ogs veldig lyst til sette opp et prosjekt p Isak. Om du ikke veit hva isak er s er det en "kulturfabrikk" i Trondheim. De tilbyr gratis studio for folk under 25, det er en koselig liten caf der, de arrangerer konserter, osv. Det er et fantastisk tilbud som desverre alt for f kjenner til. S jeg har planer om starte et prosjekt der som for det frste er med p promotere isak og hva det str for, og for det andre gir ungdommer som brenner for noe en mulighet til utvikle seg og finne sitt eget potensiale. Kan skrive mer om det nr jeg har kommet i gang, akkurat n er det bare noe jeg planlegger og jobber med i hodet.

Det er s lett bli inspirert, jeg fr bare plutselig et kick, og s vil jeg s gjerne gjre noe, brenner for det lenge, og s ender det som regel i noe uferdig. Enten fordi jeg tar p meg for mye for fort og sliter meg selv ut, eller s blir det med tanken fordi jeg ikke tror jeg greier gjennomfre det. Men isak er noe jeg virkelig verdsetter. Og om 2-3 r er jeg for gammel til vre der, det gjelder forsvidt mange av de som bruker isak per i dag, og nr vi har ftt s mye ut i fra isak er det vr jobb sende fakkelen videre slik at andre kan oppleve det samme. S jeg hper jeg greier f med meg s mange som mulig for f til dette, for jeg innser mine egne begrensninger, og med et s stort og komplisert prosjekt vil jeg umulig kunne greie det aleine. Jeg sitter p ideen og drivet, og jeg veit hva jeg vil og snn ca hvordan jeg skal f det til, men jeg trenger hjelp for sette det ut i live. Heldigvis veit jeg at jeg ogs vil f sttte fra de som driver isak, s nr jeg bare fr det ned p papiret og er klar til sette i gang, s kommer det til g kjempebra. Jeg gleder meg.

Livet ser ganske s mye lysere ut fremover, det er nesten s jeg gleder meg til hver dag n, og selv om jeg fortsatt er veldig sliten s hender det titt og ofte at jeg faktisk vkner med et smil.

Har litt skrivesperre. Vil liksom ikke sitte her og fre en dagbok av typen "I dag spiste jeg fiskegrateng til middag, det var godt. Namnam." - men det skjer liksom ikke s himla mye spennende i livet mitt for tiden. Eller, det skjer jo ting hele tiden, men det skjer ikke stort som jeg kan skrive om uten sitte igjen med et veldig lite tilfredstillende innlegg. Men s vil jeg jo holde bloggen oppe denne gangen, og nr jeg frst har ndd en topp p 30 lesere om dagen i snitt s vil jeg jo holde den ogs, og om jeg vil det m jeg nesten blogge litt mer aktivt enn hva jeg gjr n.

Etter forrige innlegg har jeg holdt meg litt aktiv p tinder. Ikke fordi jeg ndvendigvis er veldig desperat etter finne meg en kjreste, men fordi jeg liker det lille kicket. Det er jo i hovedsak veldig utseendebasert, og nr jeg da har en fin streak med mange matcher s booster det selvtilliten en hel masse. At folk faktisk tar seg bryet med prate med meg i timesvis gjr jo kaka bare enda bedre. Og s mter jeg p en som jeg har en del felles bekjente med, hvorp en av de bekjente sier nei, og s tar hjernen min en helomvending fra "det er koselig prate med deg" til "DU skal bli min." En eller annen absurd form for omvendt psykologi. Det er som om kroppen min protesterer mot f beskjed om hva man har lov til gjre og ikke. Kanskje det bor en liten rebell inni meg? Hvilket er ganske pussig siden jeg har en tendens til falle for autoriteter.

Jeg skjnner forsvidt veldig godt hvorfor mannfolk synes vi kvinnfolk er vanskelige forst seg p - jeg skjnner ikke en dritt selv halvparten av tiden. Er du for p mister jeg interessa, er du for lite p mister jeg interessa. Finner du balansen blir jeg forvirra.. Er du forvirra blir jeg enda mer forvirra, veit du hva du vil ha blir jeg usikker. Og s har du den helomvendingen da, der det kommer noen som ikke er interessert eller er usikker, eller ikke vil "noe serist" og s er det noen som hamrer knyttneven i stoppknappen og sender systemet mitt i panikkmodus der hovedfokuset ligger i at jeg vil ha det jeg ikke kan f.. Det er faen ikke lett vre jente, skal jeg si deg.

Men snn rent bortsett i fra det s har jeg ikke s mye mer fortelle. Jeg spiste forsvidt fiskegrateng til middag i dag, s den delen har jeg allerede dekket. Og s tok jeg en powernap som varte i 6 timer, s jeg har delagt dgnrytmen igjen (som om den ikke var delagt nok i fra fr).

Sukk.

Okei, nr det ble slutt mellom meg og eksen for snart et r siden lagde jeg meg profil p sukker fordi jeg var helt i bnn og trengte en "pick-me-up". Som profilbilde bruktejeg et der litt av klfta mi vises - ironisk nok er det bildet klippet ut av et strre bilde der hele familien OG eksen er med, heh. Jeg fikk den boosten jeg trengte, og s slapp jeg egentlig logge inn mer, ting gikk litt av seg selv uten ty til nett-dating. Men s gikk det galt i slutten av sommeren, og ei venninne introduserte meg for tinder. Kjempespennende og nytt, og det kunne umulig ha kommet p et bedre valgt tidspunkt, fordi en dag etter snubla jeg i ei trapp og forstua ankelen, slik at jeg ble liggende vannrett i tre dager.


Tinder har vist seg ikke egentlig vre noe for meg. Det er morro se p bilder av folk, trykke ja p de pene og overse resten, og s kanskje innlede en samtale med en lovende mann - som ender opp med enten bare forsvinne fordi en av oss mister interessen, eller fordi han er nok en douche. Det folk ikke ser ut til forst (eller, kanskje det er jeg som har misoppfattet det hele?) er at jeg ikke er p snne sider for finne meg en sexpartner! Jeg vil bare prate med folk, kanskje finne nye venner, eller en potensiell kjreste om mulig. Men det eneste jeg har ftt ut av tinder er et par folk p snapchat som kan underholde meg med type "heyheyhey, akkurat ferdig med trene, se p den utrolig flotte overkroppen min da"-bilder. Ey, I don't mind, men jeg har lite eller ingen interesse av gjre noe mer ut av det forholdet enn hva det er n - underholdning. Altho' jeg gikk ut av min egen komfort-sone i Italia og dro ut for mte en fyr fra tinder der, og jeg angrer ikke et sekund!

N i det siste har jeg flt meg litt flat igjen, s jeg tenkte jeg kunne logge inn p sukker igjen for en ny boost. Mtte reaktivere profilen fordi jeg hadde vrt borte s lenge, og s var det bare luske gjennom menyen. Og det frste som smeller inn i innboksen er "heey, fine mugger!" ohey, neitakk. Skift profilbilde! S n har jeg skifta til et der bare ansiktet vises, i hp om luke ut "hey, mtes for et kjapt knull?"-folka.

Hver gang jeg fr sprsmlet "hva sker du?" s blir jeg litt lost. Jeg veit ikke hva jeg sker.. Jeg veit hva jeg vil ha, men jeg tror neppe jeg finner det p sukker, tinder eller en eller annen annen datingside. Nr jeg er klar finner jeg han helt sikkert i nabolaget. Men jeg nsker fortsatt bli kjent med nye folk, krydre bekjentskapskretsen litt.. Er det et ord? Bekjentskapskretsen? Jeg nsker f opp selvtilliten litt, spesielt n som jeg bare har bilde av ansiktet. Jeg hper at jeg p den mten tiltrekker meg ordentlige mannfolk i stedet for dette skapet som konsekvent dukker opp for f seg et ligg.

Snn egentlig burde jeg ikke klage. Men mennesker er egentlig ganske miserable dyr. Vi liker klage, og har vi ingenting klage p s finner vi noe klage p. Det er bare snn vi fungerer har jeg funnet ut.

Hva er en drlig unnskyldning? Er det nr en unnskyldning er s tynn at den lekker? Er det nr en unnskyldning er s oppbrukt at du ikke en gang trenger si det hyt? Er det nr den kommer i sammenheng med noe du veldig penbart ikke vil gjre? Er det nr du bruker en unnskyldning du tidligere har inrmt at du bruker for slippe unna noe?

Hva med nr du arrangerer bursdag og din beste venn unnskylder seg med at h*n allerede har sagt ja til bli med p en annen fest - p tross av at h*n visste datoen for festen din mneder i forveien? Eller nr du for n'te gang ikke kan bli med p noe fordi du er syk.. Hva med nr du smrer samme unnskyldning s tynn at du slutter tro p det selv, p tross av at det er en ofte brukt unnskyldning av en grunn?

Jeg bruker ofte unnskyldningen om at jeg ikke er i form p en eller annen mte, hvordan jeg sier det kommer an p hvem jeg snakker med. Men det er ikke en unnskyldning for slippe noe jeg ikke vil, det er en realitet, uansett hvor mye jeg vil gjre hva enn det var vi planla har jeg ikke sjans til dukke opp i tide nr kroppen min slr seg vrang. Og s fr jeg veldig drlig samvittighet nr jeg atter en gang lar deg sitte der og vente p meg uten at jeg dukker opp. - Og nr jeg dukker opp er jeg i skikkelig elendig form og fire timer for sein. Aner du hvor slitsomt det er? Jeg veit hvor jvlig kjipt det er vente p noen som konsekvent dropper ut eller kommer for seint, men har du peiling p hvor plagsomt det er vre den i den andre enden? Det er jo ikke snn at jeg fr et kick av finne p morsomme forklaringer p hvorfor jeg "velger" ligge i fosterstilling i senga eller sitte p do i timesvis i stedet for mte deg til det tidspunktet vi avtalte..

Og s har jeg ogs den klassiske; Sorry, jeg slo av lyden p mobilen i gr og glemte sl den p igjen i dag. Etter gang nr 129 hres det sikkert helt blst ut, og hvis jeg var den som mottok samme beskjed gang p gang hadde jeg tenkt at det var en drlig unnskyldning for slippe mte meg. Men der igjen, nr jeg bruker den unnskyldningen er det fordi jeg faktisk glemte sl p lyden. Nr jeg er helt ferdig og ikke orker mer slr jeg av bde lyd og vibrering p mobilen, setter den titt og ofte i flymodus ogs for den del. Det har ogs hendt at folk har ringt s mye nr lyden har vrt av at jeg har gtt tom for strm. Jeg prver ikke unng deg spesielt - jeg trenger bare en pause, og s varer denne pausen litt lenger enn planlagt fordi hjernen min ikke samarbeider.

Enda en klassiker er "sorry, jeg sov til n" - hvilke oppegende mennesker sover til klokka 18 hver dag, spr du? Vel, jeg er ikke spesielt oppegende da. Jeg sliter med sove om natta (eller, generelt egentlig) og uansett hvor mye jeg prver fikse dgnet mitt s ender det bare med at jeg enten ikke sover p et par dgn, eller at jeg sovner p dagen nr jeg IKKE skal sove. Snn som n - jeg sovna endelig til rett tid i gr, og p magisk vis sov jeg i nesten et dgn. Tadaa.. I det siste har jeg ogs begynt behandle det at folk ringer meg som vekkerklokka i svne - dvs, jeg "slumrer" deg. Spesielt hvis du ringer i samme seanse som vekkerklokka. Det er ikke bevisst, tro meg..

S beklager at jeg strr om meg med det som fremstr som ekstremt tynne unnskyldninger, nr jeg er drlig orker jeg ikke lyve og finne p en annen grunn. Det blir forhpentligvis bedre! Jeg setter alt hp til at de finner noe som kan hjelpe meg p sykehuset n. Hvis jeg fr fikset helsa fr jeg energi til gjre ting om dagen, og da blir det enklere sove om natta - pluss at jeg slipper droppe alle avtaler fordi jeg ligger i fosterstilling og griner..

Jeg er s dritt lei av bli sett p som et objekt. En ting man kan leke med, en ting man kan ta for gitt, en ting man kan bruke og kaste. Hver gang du ser p meg med det vte blikket ditt fler jeg meg skitten, hver gang du spr p snap "f se mer da" fordi jeg hadde med skuldrene i bildet av ansiktet mitt blir jeg kvalm! Og NEI, det er IKKE lov til " bare prve ;)" det er IKKE greit, det er stygt, det er ekkelt, det er kvalmende. Du kan tulle s mye du vil om kroppen og puppene mine, jeg kommer til le og late som om det ikke gr inn p meg, men aller helst vil jeg sl inn skallen din med ei ks.

Kall meg gjerne prippen fordi jeg ikke er interessert i en "hook-up". Kall meg hvafaen du vil, men jeg er DRITT LEI av at alt skal handle om sex. Uansett hvor jeg gr eller hva jeg gjr s handler det tydeligvis om sex. Uansett hvor smart, morsom og snill jeg er, uansett om jeg er omtenksom, spennende og intelligent, uansett om jeg er kreativ og flink s gir du faen, fordi for deg er jeg bare ei vandrende fitte som du kan glemme nr du enten har ftt viljen din eller innser at du ikke fr den.

Glem ha en normal samtale, glem bli kjent. Fr du ikke kroppen min gir du faen. Eller kanskje du jakter litt fordi du tror det er en lek. Dette er faenmeg ingen lek for meg! Jeg setter pris p oppmerksomhet, hvem gjr vel ikke det - men jeg vil ha den RETTE oppmerksomheten! Ikke fortell meg at brystene mine er fine, fortell meg at jeg har pene yne! Ikke fortell meg at rumpa mi er "nice", fortell meg at jeg har et fint smil.. Jeg er s mye mer enn bare en kropp! Hvorfor vil ingen se det?

Og du som tilogmed har kjreste, hvordan kan du vre s svak og ynkelig at du ber meg om sende et nakenbilde fordi du lurer p hvordan jeg ser ut uten klr? Jeg er ikke interessert i at noen sender meg penisbilder, jeg er ikke interessert i "sexte" med deg p noe media, kjreste eller ikke! Jeg er ikke interessert i en "pulevenn" - jeg gidder ikke at du kommer hit og har sex og stikker. Jeg er for faen ingen fellesmadrass, og hvis du av en eller annen grunn har det inntrykket kan du bare DRITE i noen gang ta kontakt med meg igjen.

Jeg gidder ikke mer, denne "butikken", som du ser p meg som, er n lukket og lst og kommer ikke til pne igjen fr du har bevist at du ser mer enn bare kroppen min. Alle andre kan bare reise til helvete og bli der for min del.

Into the wild, out of the shade, the evil you created will now parade. In the light of the moment I bid you farewell - you have a oneway-ticket to hell.

Jeg var i en passe negativ sinnstilstand tidligere i dag, og satte meg ned for skrive ei lt. "Desverre" har jeg noen fantastiske venner som dela stemningen ved f meg til le. Som regel er det fantastisk vre i godt humr, og latter er en utrolig bra medisin for det meste. Man kan si at gode venner er en fantastisk terapi for sinnet. Problemet er at jeg egentlig bare har "maskert" de vonde tankene og flelsene. Jeg har utsatt det. Og jeg vil gjerne bli ferdig med det, jeg vil skrive det ned, jeg vil synge det, jeg vil grte, jeg vil tmme tankene og bli meg selv igjen.

Jeg har ikke vrt meg selv siden en stund fr jeg la ut "den nakne sannheten", det fles ut som om jeg sitter p en ekstrem berg-og dalbane uten ende. Som jeg har prvd forklare til alle de jeg desverre har greid forsmme ilpet av de siste ukene, s gikk jeg p en smell. Det var ingen stor ting, det er mersom en rekke sm ting som har samlet seg opp i lang tid. At helsa har blitt vrre er jo en del av det, det er en pkjenning. Jeg har blitt veldig flsom, mulig mer enn fr om det er mulig, og jeg greier ikke helt strekke meg over det negative, jeg trenger noe for hjelpe meg med f utlp for alt.

Det er ikke alt jeg kan fortelle, det er ikke alt jeg kan skrive, det er ikke alt jeg fler jeg egentlig har lov til grte over, men jeg har fortsatt behov for det. Jeg prver bruke musikken som en kanal, men det gjr at jeg p et vis er avhengig av andre. Det er ikke lenger nok sitte p rommet og synge for meg selv, jeg fler behov for dele sorgen og smerten min ved dele musikken min med andre. Men denne berg-og dalbanen sliter meg ut. Humsvingninger heter det vel. I det ene yeblikket er jeg ekstremt lykkelig, i det neste er jeg helt delagt. Jeg har alltid vrt den som opplever alt av flelser til det ytterste. Jeg er aldri litt glad, jeg er kjempeglad. Jeg er aldri litt trist, jeg er kjempetrist. Mellomtingen er ingenting, total likegyldighet, jeg blir bare nummen.

Det er vanskelig finne ord nr man ikke vet hva man prver si. Jeg antar at det eneste jeg trenger er tid. Tid til finne ut av ting, tid til la kroppen komme etter, tid til komme meg av karusellen, tid til bli meg selv igjen. Tid til forst hvorfor det ble snn.


Alle av det kvinnelige kjnn har noe som heter kvinnelig intuisjon. Noen har det sterkere enn andre, men til syvende og sist har vi alle noe av det.



Det er ingen som helt greier definere kvinnelig intuisjon, og det er ikke s lett forklare hva som er "forskjellen" p vanlig intuisjon og kvinnelig intuisjon. Jeg har snakket med en rekke kvinner n, for finne ut hva de definerer som kvinnelig intuisjon, og jeg har kommet frem til at det omhandler instinkt i forhold til andre mennesker. Dette med ha en mageflelse p nr noe er galt med de vi er glade i. Snn som for eksempel morsinstinkt. Dette med p forhnd vite nr noe er galt med barnet, dette med ha "en flelse" av at noe kommer til skje eller har skjedd. Hvis du spr din egen mor vil hun garantert ha eksempler p dette.

Dette instinktet, intuisjonen eller mageflelsen inkluderer ikke bare barn, men ogs venner, familie og kjrester/partnere. Empati, evnen til til en viss grad kunne vite hva de rundt deg fler. Kall det en vissthet, flelsen av vre helt sikker p noe uten egentlig ha hverken bevis eller noen egentlig kunnskap om det. Det automatisk vite nr en venn har det vondt og trenger en skulder grte p. Og s har du den siden som er mindre trivelig, flelsen av at noe er galt i forholdet. Mange kvinnfolk kan plukke opp signaler, eller f en flelse av at partneren har vrt utro eller er i ferd med vre utro. Kanskje tilogmed fr partneren en gang er klar over det selv. Du kan selvflgelig argumentere med at dette bunner i sjalusi, og "worst case scenario"-tanker. Men en del av kvinnelig intuisjon baserer seg ogs p erfaringsbasert innsikt. Og til syvende og sist, har vi en flelse p at noe er galt - s er noe galt, selv om det ikke bestandig er helt det vi ser for oss.

Kvinnelig intuisjon handler ogs om plukke opp signaler folk ikke er klar over at de sender ut. F.eks nr du begynner "date" en ny person. Er du usikker p hva du vil, vil hun mest sannsynlig skjnne det. Prver du f henne til tro at dere gr i mot et forhold selv om du bare nsker ha sex med henne, vil hun p et eller annet niv skjnne det. Prver du innbilde ei dame at alt er i orden selv om det ikke er det, vil hun skjnne det. Dette med bare vite at kjresten/den potensielle kjresten er en drittsekk. Det vite at noen, kjreste, venn, familie eller barn, gr bak ryggen din p en eller annen mte.

N er det ikke alle som har en s velutviklet mageflelse, og ikke alle stoler p den heller. Og vi er ikke synske, noen har bare bedre innsikt i tankene og flelsene dine enn du har selv i noen tilfeller. Det handler om empati, evnen til leve seg inn i andres flelser, omsorg, og jeg vil ogs pst at det handler om beskytte seg selv i tillegg til beskytte de rundt oss.

S kjre alle mannfolk og barn; Ikke prv lure kjresten eller moren din, hun vet.

- Hva tenker du? Har jeg truffet blink her, eller har du en annen oppfatning av hva kvinnelig intuisjon er?



Ble litt sliten av den dystre grfargen, s jeg har brukt noen timer p pusse litt p designet. Har ikke tenkt til beholde denne headeren, og jeg gjorde et par smfeil, men den fr st frem til jeg fr tatt noen bilder jeg kan bruke. Denne gangen husket jeg faktisk screenshotte det gamle designet fr jeg endra det. Hurra!

Hva syns du? Ble det bedre?

Det gamle;




Det nye;





Mange av de rundt meg har p et eller annet tidspunkt vrt med p en av "anfallene" mine. Med anfall mener jeg de gangene der jeg mister kontrollen og ikke greier holde maska, slik at smertene jeg gr rundt med daglig kommer frem ganske tydelig. Som regel kommer disse i forbindelse med alkohol, og som regel i slutten av kvelden nr de smertestillende tablettene jeg tok tidligere p dagen gr ut av systemet. Det du da vil oppleve er at jeg synker sammen, begynner grte, og har det som for deg vil fremst som svrt intense smerter.

Smertene er veldig intense, men det jeg ikke helt greier formidle nr jeg sitter der og hiver etter pusten, og du roper om ambulanse og legevakt, er at dette er helt normalt for meg. Det virker sinnsykt for deg, men for meg er dette noe jeg gr igjennom hver eneste jvla dag. Dette er min hverdag. Forskjellen er bare at jeg, med akkurat nok alkohol i blodet, ikke kjenner igjen tegnene for nr jeg m ta en ny pille, og det slr inn veldig spontant og uten at jeg er helt forberedt p det. Til vanlig kjenner jeg tegnene for nr jeg m gjre noe, nr jeg m legge meg ned, nr jeg m skru av, nr jeg m ta en ny pille, etc, men de f gangene jeg drikker forsvinner tilsynelatende denne kunnskapen.

Jeg har nesten alltid med meg smertestillende, uansett hvor jeg er og hva jeg gjr. Og etter en intens runde med tortur greier jeg som regel f i meg en smertestillende. Det som s skjer videre er at tablettene slr inn med s stor kraft i forhold til smertene at jeg i mange tilfeller bare gr rett i bakken. Av de som har tilbringt natten med meg etter en slik runde har jeg blitt fortalt at jeg ofte slutter puste. Jeg tror det er en slags forsvarsmekanisme. Nr jeg mister kontrollen fr jeg panikk, og nr jeg fr panikk blir for det frste smertene vrre, og for det andre begynner jeg ofte hyperventilere. Ilpet av denne seansen vil jeg fokusere alt p puste, sakte og dypt, jeg vil gjre mitt beste for stenge alt og alle ute slik at jeg fr tilbake selvkontrollen. Og nr tablettene s slr inn fortsetter det p refleks, helt til jeg puster s sakte at jeg ikke puster.

Det hres kanskje ekstremt skummelt ut, og jeg vet ikke helt hvorfor det blir snn, men det gr alltid over. Akkurat n sitter jeg og kjenner p at pusten blir tyngre, forskjellen er at denne gangen er jeg vken og alene. Mot bedre vitende ble jeg med p nachpiel, og s kjente jeg at smertelindringen var p tur ut, og at alkoholen slapp slret, men jeg fant ingen som kunne kjre meg hjem fr det smalt, s jeg ble sittende ute og mtte la alle rundt meg g gjennom samme regla om igjen. De blir redde for meg og prver f meg p legevakta, jeg prver forklare at det ikke er noe vits fordi de ikke kan gjre noe for meg uansett. Og s popper jeg en smertestillende, og nr den slr inn slr jeg ut. N er jeg som sagt alene, og jeg vil ikke legge meg fr jeg kjenner at jeg puster uten faktisk fokusere p det. Derfor skriver jeg, for holde meg selv optatt frem til det vrste gir seg.

Jeg m ogs legge til at jeg er veldig, veldig takknemlig for alle de som gjr alt de kan for hjelpe meg nr jeg spontant klapper sammen. Det er utrolig godt vite at det er folk som faktisk bryr seg. Misforst meg rett, jeg gjr ingenting av dette med vilje, og jeg er ikke ute etter sympati nr sirkuset setter i gang, men selv om det ikke akkurat fremstr snn der og da, s betyr det utrolig mye mer enn noen aner nr dere kjemper og krangler og nesten kjefter for f meg p sykehus. Jeg kjenner dette mnsteret veldig godt n, og til en viss grad vet jeg nr jeg mister flingen med situasjonen, men jeg greier ikke bestandig time det rett. Fortell meg gjerne at jeg m slutte drikke alkohol, for all del. Men jeg drikker veldig sjeldent, og det har ndd det punktet at ingenting jeg gjr eller ikke gjr kan gjre problemene og smertene vrre uansett - jeg mister bare maska, det er alt. Men takk. Takk for at du bryr deg, og takk for at du prver!

(Skrev dette midt p natta, valgte ikke publisere fr jeg fikk lest igjennom i dagslys)

Noen ganger er det faktisk helt greit legge seg ned og gi opp litt. Nr du gr igjennom noe tft, nr du fler at hele verden gr i mot deg, nr du rett og slett ikke har energi til fortsette mer, s kan ingen se stygt p deg om du gir opp. S lenge du reiser deg igjen etterp. Det er lov til synes synd p seg selv, fle seg jvlig, ta en pause. Det er lov til vise seg svak, det er lov til grte, det er lov til rase over hvor urettferdig verden er.

Vi er bare mennesker. Du fler deg kanskje svak, men hvis du tenker etter er du ganske sterk - du har tross alt kommet deg gjennom veldig mye for komme dit du er i dag. Uansett hva du har vrt gjennom, s har du kommet deg gjennom det. Det vre seg samlivsbrudd, sykdom, dd, en vanskelig barndom, rus, depresjon, skole. Ingen har rett til fortelle deg at dine problemer ikke er "store nok". Hvis DU fler at noe er vanskelig, s er det vanskelig for deg, om noen andre fler for fortelle deg at dine problemer er bagateller skal du ikke lytte. Alle er forskjellige, alle har forskjellige terskler, vi reagerer forskjellig p alt.

Alt fles nattsvart nr du sitter midt oppi noe, og mange ting vil henge ved deg lenge etter at du er "ferdig" med det, andre ting vil vare veldig lenge, og noen ting kommer man bare ikke over, men det betyr ikke at du er svak. Det er ogs helt greit inrmme at du trenger hjelp. Det er helt greit si nei til hjelpe noen nr du fler at du ikke har kontroll p egne problemer. Noen ganger m vi bare ta hensyn til oss selv og fokusere p egne ting. Det er noe som sier at man ikke kan hjelpe andre fr man kan hjelpe seg selv.

Jeg er en av de som har veldig vondt for si nei. Hvis noen trenger min hjelp vil jeg ha det ganske jvlig med meg selv om jeg ikke greier hjelpe, men noen ganger bare stopper det. Noen ganger m jeg bare stoppe opp og trekke meg litt inn i meg selv, koble ut resten av verden og fokusere p meg selv. Jeg blir veldig fort tappet for krefter og trenger ofte lang tid p hente meg inn igjen nr jeg har presset meg selv for langt. Jeg m rett og slett bare lre meg si nei nr jeg ikke har overskudd, men det sitter veldig langt inn.

Poenget med dette innlegget er minne bde meg selv og andre p at det er helt greit vise svakhet, det betyr ikke at du er svak. Vi er bare mennesker, og det er helt greit legge seg ned gi opp s lenge du reiser deg igjen etterp.

Ha, med den overskrifta hres jeg vel ut som en narkoman, og oppriktig talt s fles det litt snn noen ganger ogs. Det siste ret har jeg s og si gitt opp. Jeg har kommet til det punktet hvor jeg ikke en gang gidder debattere med meg selv om hvorvidt jeg skal ta en smertestillende eller ikke. Tidligere kunne jeg se det an litt, fikk jeg vondt etter middag tok jeg en pille, kjente jeg p at det holdt p bygge seg opp kunne jeg vente i tilfelle det stoppet der og gikk tilbake til normalen (alts, de smertene jeg er s vant med at jeg nesten ikke tenker over det en gang) - men n starter jeg gjerne dagen med en pille og jeg tar like s greit en pille fr jeg spiser. Det er ikke ndvendigvis det at selve smertene har blitt vrre, det er bare jeg som har blitt drligere til hndtere det. Jeg veit at jeg har lett for syte og klage, og at det er fryktelig mange som har det vrre enn meg, men nr jeg n skriver en blogg kan jeg syte s mye jeg vil, og s kan de som vil hre p sytinga lese og de som er lei av det kan bare trykke seg videre. Smart, h?

Vent, hvor var jeg? JO! Pillefri dag. Jeg har begynt bli litt nervs for at jeg kanskje er avhengig av pillene i strre grad enn jeg har trodd. Jeg har hele tiden sagt at jeg ikke er avhengig av dem i den form at jeg M ha effekten, men at jeg er avhengig av dem fordi de fjerner smertene. Jeg har argumentert med at etter s lang tid fr jeg sjeldent den typiske rusen lenger, og om jeg fr det gr det over nesten like kjapt som det kom. Men siden jeg har inntatt denne nonchalante holdningen om at jeg like greit bare tar en pille fr jeg fr skikkelig vondt fordi det er 80% sjanse for at jeg fr veldig vondt etterp, har jeg begynt revurdere litt. Jeg er nok i ferd med bli "immun", ved sterke smerter m jeg ha fler tabletter enn fr for sl det ned - men jeg sliter litt med finne balansen. Det tar jo litt tid fr de virker, og i mellomtiden hender det seg at jeg fr panikk og tar en til, og s har jeg plutselig tatt en for mye.

S i dag bestemte jeg meg for teste teorien om hvorvidt jeg er avhengig av pillene uavhengig av smertelindringen. Om jeg ender opp med f abstinenser av noe slag ved holde meg "rein" en hel dag. S langt har den eneste effekten av pillefri dag vrt at jeg har sovet veldig mye. Jeg sovner fordi det gjr s vondt at jeg ikke greier hndtere det godt nok (og fordi jeg er merkelig trtt i dag, enda jeg faktisk fikk sove litt i natt) - og en times tid senere vkner jeg fordi det plutselig ble enda vrre. For frste gang p noe som fles som en evighet fr jeg faktisk kjent p smertene uten ha et slr av likegyldighet i mellom. Jeg hater det. Men det er en grei erfaring til neste gang en lege ber meg beskrive smertene. N kan jeg fortelle at det kjennes ut som om jeg er i ferd med g i stykker. Jeg tler ikke at noe er i berring med magen, jeg kan knapt nok ta p magen selv en gang. Men det er i mellom slagene, det kommer og gr, du kan si det pulserer med jevne mellomrom. For noen r siden beskrev jeg det som om det satt en liten gnom inne i magen min og torturerte meg. N har gnomen ftt epelepsi og narkolepsi og fotballsko med pigger. Og s hres det litt ut som om det str en gammel gyngestol der inne.. Gnomen er ogs veldig fl til ommblere, for selv om smertene holder seg stort sett p de samme plassene veksler han flt i mellom dem, s jeg greier liksom ikke finne en brukbar sitte/liggestilling fr han har bestemt seg for hamre ls p neste plass. I flge lydene har han ogs handlet inn masse nye mbler han m flytte p.

Jeg er litt glad for at jeg bestemte meg for ikke skrive dette snn som jeg tenkte det, da hadde det blitt jvlig mange pauser og usammenhengende trder, sliter litt med henge med kan du si. Jeg tror kanskje jeg bare legger meg igjen, jeg husker ikke hva jeg skulle si..
(Burde kanskje klarere at jeg bare gr p pinex forte, det finnes langt sterkere medisiner, men jeg holder meg til det jeg kjenner effekten av. Selv om det kanskje fremstr som noe langt vrre nr jeg snakker om det.)

Jeg er litt redd for forelske meg igjen. Det har aldri vrt noe problem for meg falle for noen, jeg faller rett og slett veldig fort nr jeg frst blir betatt av noen, men jeg faller like fort ut av det igjen ogs.. Det har seg snn at jeg har denne forsvarsmekanismen som gjr at jeg brtt skrur av alt og trekker meg unna s snart jeg merker bare et hint av misnye eller usikkerhet hos den jeg har forelsket meg i. Noen ganger slr denne mekanismen inn alt for tidlig, og jeg trekker meg fra noe som kunne ha blitt veldig bra, og andre ganger slr ikke mekanismen inn fr alt for sent nr ting allerede har gtt til helvete. Hos eksen slo den inn veldig tidlig, men siden jeg var forberedt p det holdt jeg ut til det p en mte gikk over - noe jeg er glad for, det frte tross alt til tre relativt fine r.

Det som skjer er at jeg fler meg usikker og redd, og s fryser alt av flelser og setter igjen noe som ligner svrt mye p likegyldighet, og kanskje litt misnye. Jeg haralltid vrt veldig sensitiv ovenfor andre mennesker, noe som vil si at jeg veldig raskt merker hvor sta ligger, om de liker meg eller ikke. Som regel later jeg bare som ingenting, hvis det er noen jeg vet at jeg ikke trenger ha noe mer gjre med senere, og hvis ikke holder jeg meg bare unna. Men s mter jeg en jeg blir betatt av, og s mottar jeg s himla mange forskjellige signaler p en gang, og s ender jeg bare opp med lpe frem og tilbake mellom denne likegyldigheten og en intens hjertebank.


Til slutt sitter jeg bare der med et dumt uttrykk og en pussig kombinasjon av sommerfugler og steiner i magen, og s veit jeg hverken ut eller inn. Noen ganger vil jeg ogs f de samme refleksene hvis det rett og slett blir for mye for fort, og s velger jeg liksom hvilken side av gjerdet jeg vil st p ut i fra hvordan jeg ser for meg at ting kan bli. Forelsker jeg meg i noen som ikke er bra for meg, eller noen som ikke fler det samme, vil jeg bare tvinge denne forsvarsmekanismen til sl inn manuelt ved bare fokusere p det negative, og med litt stp vilje forsvinner flelsene mer eller mindre over natta, og s gjelder det bare fyre under den kjelen til alle tanker om personen er borte.

Det virker kanskje jvlig beregnende, men det ha en viss kontroll over egne flelser er faktisk veldig praktisk - det sparer en for en hel del hjertesorg. Det er litt som si til seg selv at "du, han der er ikke bra for deg, dropp det!" og s dropper du det nesten helt uten videre. Helt til jeg mter han som sender jvlig mange forskjellige signaler p en gang, da slutter det vre enkelt, og s legger jeg bare alt i hans hender frem til han gir meg klare signaler eller at jeg gr lei av lpe i sirkel rundt meg selv. Eller at jeg en dag mter min overmann, han jeg forelsker meg i, uten at han gjengjelder det, og jeg ikke kommer meg ut av det igjen.. Kjre hjerte, hjerne og hormoner - slutt vr s jvlig lidenskapelig, kjl ned litt og ta det med ro, det er ingenting som haster!





Har en skikkelig elendig dag, havna p "blandingsfylla" i gr. Og de som har vrt borti alkohol fr veit at nr du blander mye forskjellig gr det veldig kjapt rett til helvete. Slipper vanligvis unna bakrusen, men i dag er jeg ikke fullt s heldig. Men i stedet for skrive et langt innlegg om det vil jeg heller bare dele noen bilder.

Dette er kjrlighet ved frste blikk. En av mine aller beste venner var p besk hos meg for ca et r siden, og han hadde med seg hunden sin, Balto. Nr du gr inn mot huset mitt m du naturlig nok forbi naboen, naboen har satt opp et gjerde rundt hele hagen sin slik at hunden deres kan lpe fritt der, hun heter Tinka. Nr disse to mttes slo det gnister, og jeg var s heldig at jeg fikk dokumentert det hele.











Her kom eieren ut og inviterte oss inn i hagen i stedet, s de to fikk leke og kose uten ha et gjerde i veien..








Tror du p kjrlighet ved frste blikk?

Vel, jeg har bestemt meg for blogge aktivt igjen. Eller, i det minste gjre et forsk - jeg kjenner meg selv godt nok til vite at det mest sannsynlig ikke kommer til vare s veldig lenge, det starter med et eller fler innlegg per dag, og s plutselig gr det et par dager mellom hvert innlegg, og s blir det et innlegg i uka, og plutselig har jeg glemt hele dritten og kommer p det igjen et r senere nr jeg plutselig har noe p hjertet igjen. Det var i allefall det som skjedde sist gang, men jeg skal i det minste forske holde det gende denne gang, og s vil jeg gjre et forsk p sl min egen rekord p over 200 lesere p en dag.. Jeg sier det er rekorden fordi jeg ikke aner hva tallene var de andre gangene jeg har forskt blogge. Snn egentlig er jeg fornyd bare jeg har 10 lesere om dagen, men som sagt, det hadde vrt gy.

N er det ca 2 uker til halloween, og i r, for frste gang har jeg kjempelyst til dra det helt ut, kle meg ut og dra ut (ut-ut-ut!). Sist gang jeg "feiret" halloween i voksen alder var for vel to r siden, noen venner av han som var kjresten min p den tiden skulle ha fest, men hvor i veien ting gikk skeis aner jeg ikke, men jeg visste i allefall ikke at vi skulle p fest fr samme dag - enda mindre var jeg klar over at vi faktisk skulle kle oss ut. Hvert r frem til den gang har jeg og hvem enn jeg har hengt mest med p det tidspunktet sagt "h, i r! I r skjer det, n skal vi kle oss ut og dra p fest!" og s har jeg som regel endt opp aleine foran tvskjermen i stedet. Pussig.

Men i r, i r skjer det! (haha, jeg aner et mnster..) - p onsdag stikker jeg ned til en eller annen morrobutikk jeg ikke visste at fantes for kjpe liquid latex og hva ennannet jeg kommer til trenge, jeg har funnet ut hvordan jeg lager falskt blod ved hjelp av ting jeg har i huset, og jeg sitter og researcher kostyme. Vil ha noe blodig og ekkelt, men som samtidig gjr rom for en mer dramatisk beautymakeup. Jeg suger nr det kommer til sminke, men p halloween skal det se litt shabby ut, s det passer meg perfekt. Tenker litt p f det til se ut som om deler av munnen min har blitt revet pen og sydd sammen igjen - p den mten husker jeg kanskje holde kjeft nr alkoholen treffer blodet. Det er et tema som kommer opp hver gang jeg drikker, eller, dagen etter, nr jeg begynner tenke over hva jeg gjorde. Enten s snakker jeg for mye og sier ting jeg ikke burde ha sagt, ellers s synger jeg.. konstant. Og det gr gjerne i en hjemmelaget versjon av opera hvis jeg er i form. S sy igjen kjeften kunne ha vrt et veldig godt valg egentlig.


Kom ogs p at jeg har en kjole som egner seg godt til temaet halloween.

Det er en kjole som ble brukt p et skoleball i 8'ende klasse. Kjempefin, men jvlig utdatert. Og alt for lang. (Facinerende at den fremdeles passer - har mye mer former n enn den gang, for si det snn. Puppene blir litt most bare, men det finner jeg en lsning p.) S jeg m finne ei symaskin - og gjerne noen som kan operere symaskina, slik at jeg fr klippet av litt av kjolen. Evt lim om det fungerer. Kan legge ut bilde av kjolen litt senere, var ikke s veldig enkelt f tatt et bilde der alt av mnster ble med, siden mnsteret er p ryggen, og s m jeg rydde unna litt skittenty fra gulvet, dt skal dere f slippe se. Du skjnner, jeg er ikke veldig flink til gjre husarbeid, s nr jeg vasker klr tar jeg fler runder p en dag. Da sorterer jeg alt i farger p gulvet frst, og s tar jeg det jeg har mest av/mest behov for, og hva enn jeg fr plass til p stativet etter det. Og s glemmer jeg gjerne putte det som blir igjen oppi skittentyskurva etterp.

S i r, i r skjer det.. Haha!
(Bildet er ment som fr og n, for demonstrere hvorfor det er facinerende at kjolen fra 8'ende fortsatt passer. Det til venstre er fra starten av 2010, og det andre er fra august i r.)

Det har kommet inn rapporter om is p veiene, og nettene blir bare kaldere - og plutselig husker jeg hva det var jeg skulle gjre for ei uke siden. Finne garasjeplass for den stakkars lille scooteren min. Ja, jeg er snart 23 r og kjrer scooter, skyt meg - det er billig, jeg kan parkere nesten hvor jeg vil og det er jvlig praktisk. P sommeren alts. Den liker ikke kulde, da blir den bare sinna og nekter starte. Ikke for det, jeg skjnner den godt, jeg liker ikke kulde sjl.

S sitter jeg her da og klr meg i hodet og innser at jeg aner egentlig ingenting om hvordan ting fungerer. P magisk vis har snne ting alltid blitt ordnet for meg (takk mamma<3) s jeg vet ikke hvordan pris jeg skal forvente, hvordan jeg skal FINNE noen som leier ut garasje, eller hvordan jeg skal kunne ordne det. S jeg gjr det jeg alltid gjr, jeg spr p facebook. Vips s har statusen blitt delt to ganger, ei venninne har kontaktet meg og sagt at hun kan snakke med sin far om f leie den samme garasjen der hennes gamle scooter str, og jeg tenker "hey, dette ser jo ut til g bra!" - og s sitter jeg egentlig bare og venter p de kjeppene jeg veit noen vil stikke i hjulene (pun intended)

Snn egentlig s vil jeg si at dette er noe som gjelder for s og si alt. Jeg vet svrt lite om hvordan den virkelige verden fungerer. P et vis s har jeg vrt ekstremt heldig. Det har alltid vrt noen som har kunnet hjelpe meg med praktiske ting jeg ikke har peiling p. Nr jeg bodde med eksen var det han som skiftet lysprer, s nr den frste pra gikk etter at han flytta ble den delen av kjkkenet bare stende i mrke. Det er jo to andre plysprer p den samme lampa, det fr duge inntil videre. Nr eksen flytta ble jeg naturlig nok stende helt uten mbler, siden s og si alt kom fra hans familie nr vi flytta sammen. S jeg spurte p facebook, og vips s hadde jeg s mange tilbud om f.eks sofaer som skulle gis bort at jeg faktisk kunne velge hvilken en jeg syntes s best ut.. Og s endte det med at jeg fikk mbler som uansett skulle kastes/gis bort fra familien hans i stedet. Jeg mener, snne ting faller alltid p plass uten at jeg egentlig trenger lfte s mye som en finger, eller mersom, jeg trenger bare lfte en finger, og s fikser ting seg tilsynelatende selv. Jeg er s til de grader bortskjemt at det er skummelt. Den dagen jeg virkelig m gjre noe sjl kommer jeg til st der som en forvirra muldvarp som ser dagslys for frste gang. Kanskje jeg er s heldig fordi resten av livet mitt tilsynelatende gr til helvete? Who knows.

S mens jeg dirigerer og delegerer fra senga, og tenker p hvor heldig jeg egentlig er, materielt sett, begynner jeg lure p om det egentlig er s lurt at jeg lar dette fortsette. Kanskje jeg skulle ha begynt ta i noen tak sjl, slik at jeg ikke blir helt hjelpesls den dagen jeg m ordne ting p egenhnd. Alts, misforst meg rett, det er mye jeg ordner selv, jeg har f.eks blitt en racer p sknader og papirarbeide (kanskje jeg skal finne en jobb p kontor nr kroppen min samarbeider med meg igjen?) jeg er flink til ta meg av ting som gjelder andre, men nr det kommer til noe jeg selv skulle ha gjort, som f.eks male ned kjkkenet eller skifte den forbanna lyspra, s blir det liksom bare stende fordi jeg alltid tenker "meh, tar det i morgen. Det haster ikke." Altho' jeg var ganske imponert over meg selv den dagen sikringa gikk frste gang mens jeg var hjemme aleine. Jeg var p do, meget optatt med ting man normalt sett gjr p do, og s PANG - ble det mrkt. Da kunne jeg ikke likesgreit bare la det ligge heller.. ordne slik at det er strm i leiligheta er ikke noe som kan utsettes til i morgen, slik som med ei gen lyspre.. Jeg fikk et stort skap av ssteren min for ca et halvt r siden, det har sttt uten drer siden da, helt til jeg gikk lei og fikk skrudd dem p - det hres kanskje enkelt ut, men se for deg prve holde ei ganske stor og tung skapdr 20 cm over bakken med ei hand, mens du prver f skrudd p hengslene med den andre.. Kanskje jeg ikke er s hjelpesls som jeg tror alikevel?

Om jeg aldri trenger se en eneste teit kode igjen kommer jeg til vre meget fornyd! Men desverre er jeg fortsatt ikke helt tilfreds med utseendet p bloggen, s jeg er nok ikke helt ferdig enda. M f.eks ordne meg en ordentlig header, ikke en jeg bare klasket sammen for ha en - men til det m jeg ha nye bilder. N bruker jeg italiabildene fordi jeg ikke har noe annet brukbart.. Er ikke helt ferdig med skrive alle kodene heller, men jeg mtte bare ta en pause, delvis for finne ut om det var snn jeg ville bloggen skulle se ut, og delvis fordi ynene mine gikk i kryss.

Snn egentlig tror jeg kanskje at hele dritten tok farge av sinnsstemningen min i gr, i dag ser det alt for mrkt og dystert ut.. I allefall i kontrast til hvordan den s ut fr jeg maltrakterte det gamle designet. Men det er greit vite at jeg fortsatt kan det i allefall. Det er tross alt noen r siden sist..

N skulle jeg i teorien ha lagt ut bilde av hvordan det s ut fr kontra hvordan det ser ut n, men selvflgelig kom jeg ikke p ta screenshot av dritten fr jeg endra p det, og jeg orker i allefall ikke gjre alt p nytt bare for f tatt et bilde, s det fr rekke med headeren - den eksisterer enda i det minste.







Jeg har grtt konstant i to dager n. Det er som om en gammel, morken propp har lsnet i brystet mitt. Tyngden som s lenge har ligget som en stor, tung klump i magen min er i ferd med g i opplsning. Den kvelende, iskalde kloen som har hengt s hardt rundt hjertet mitt har blitt litt varmere. Jeg fler meg ikke bedre, jeg fler meg ikke sterkere. Tvert i mot, jeg fler meg s svak at jeg med hver tre svinner litt mer.

Selv om jeg vet at jeg har s mange rundt meg n, bde de som virkelig er der og de som pstr det, har jeg aldri flt meg s alene som akkurat n. Det fles godt at flere ser saken fra mitt synspunkt, og at noen fler har forstelse for hva som skjer, selv om f kjenner hele bildet. Jeg har pnet meg for mange, og basert p alle som har kommet og snakket med meg om sine problemer tror jeg p et vis at jeg har hjulpet andre med pne seg ogs. Det er det jeg velger tro.

I et par dager har jeg latt masken ligge, jeg har ikke latt som - ikke s mye i allefall. I skrivende stund har 52 stykker tilsynelatende delt innlegget, uten at jeg har noen som helst anelse om hvem eller hvor, og jeg kunne egentlig ha tenkt meg vite det.. En liten stund var jeg redd det kom til blse meg over hodet, og over natten vurderte jeg dele resten av historien bare for bli ferdig med det. Men jeg velger vente, noen ting tar tid fordye.

Jeg har det veldig vondt akkurat n. Jeg har pnet meg og sluppet flere hemmeligheter jeg har bret p alene i mange r. Det er som om jeg bare faller i fra hverandre, jeg slites i biter..

Jeg vil bare ha en klem..

Jeg har litt problemer med finne ut hva jeg egentlig burde skrive om. Bloggen skal jo til syvende og sist handle om meg og mitt liv, men en dagbok som gr ut p fortelle om hvor jvlig lite som egentlig skjer i livet mitt hadde ikke en gang jeg orket lese. Jeg skriver jo for meg selv, men jeg nsker ogs at folk skal lese det, hvis ikke hadde jeg frt en fysisk dagbok som jeg s hadde gjemt under senga. Tar jeg ikke helt feil skrev jeg et tilsvarende innlegg p bloggen tidligere - om det da ikke var p en tidligere blogg.. Jeg husker ikke.

Selvflgelig kan jeg skrive om sykdommen og hvordan den pvirker livet mitt i dag. Det er enkelt; Jeg lever ikke. Jeg kunne ha skrevet om psykiske problemer, satt lys p de tingene som foregr inne i hodet mitt p bakgrunn av alt som har skjedd. Men det blir kjedelig i lengden. Jeg kan absolutt ikke skrive en typisk rosablogg, jeg eier ikke stil og jeg kan ikke sminke meg. Jeg burde ikke skrive en matblogg, for husmorgenet hoppet desverre over meg. Jeg er kreativ, men har problemer med f utlp for det - ikke er det noe skrive om heller for den del.

Jeg kan fortsette skrive ned jobbhistorier, men der kommer jeg til g tom ganske kjapt siden jeg ikke lenger jobber. Eller jeg kan fortsette med denne passiv-agressive skrivingen der jeg bare rabler ned det frste som ramler inn i hodet mitt nr jeg er i dt humret. Men hvor jvlig depresivt m ikke det bli til slutt? Problemet mitt er at jeg rett og slett mangler inspirasjon i alt jeg gjr. Alt jeg noengang likte gjre har p et vis blitt overkjrt av noe, delagt, forstyrret. Det er vanskelig finne glede i de tingene som pleide gjre meg lykkelig..

Kanskje jeg egentlig bare konkludere med at jeg ikke en gang vet hva jeg selv vil lenger.. Kanskje det er det bloggen burde handle om? finne veien tilbake?

Jeg var veldig spent p hvilke reaksjoner "Den splitter nakne historien" kom til f, helt rlig s var jeg egentlig spent p om jeg kom til publisere det i det heletatt, om jeg turte poste det p fb og om jeg kom til la det st. Oppriktig talt s ble jeg positivt overrasket, jeg hadde forventet noe respons, men s mye var jeg ikke forberedt p.

For noen mneder siden mtte jeg en person jeg gikk vgs med, hun "kjente" meg i den vrste perioden der ingenting var avklart, der ingenting var sikkert, og alt bare var vanskelig og tungt. Jeg fler ikke at jeg hadde mange venner p vgs, eller, veldig f nre venner, jeg passer liksom ikke inn i noens gruppe og gled mer inn og ut der det passet seg, litt som en skygge. P den mten ble jeg egentlig ikke kjent med noen, og selv om de gjerne inviterte meg med p ting flte jeg meg bestandig utenfor. Jeg velger tro at dette kommer av at jeg for det frste var mye borte, mye syk, innlagt p sykehus, mtte g fra timene fordi jeg var drlig, var redd og sint fordi jeg ikke skjnte hva som var i veien med meg.. Hvis du har lest forrige innlegg kjenner du ogs igjen det jeg snakket om, om at jeg flte at ingen trodde p meg, at alle trodde jeg var ute etter oppmerksomhet.

Jeg mtte henne tilfeldig p fest, og vi snakket litt om hvordan det hadde gtt med oss etter vgs, jeg fortalte at jeg gikk p en smell og at sykdommen ble vrre, hvorp hun svarte med at hun ikke hadde noen anelse om at jeg faktisk var syk. Hun bekreftet rett og slett at de fleste bare trodde jeg ville ha oppmerksomhet. Hun snakket ogs om at hun hadde satt ut rykter om meg. Helt rlig er jeg veldig glad for at jeg ikke visste noe om det p den tiden, det ville ha delagt meg. I dag gjr det ingenting med noen rykter fra eller til opp alt det andre, jeg kjente uansett ingen av dem jeg tilbringte de tre rene med - og ingen av dem kjente vel egentlig meg heller.

Nr jeg postet innlegget p facebook var jeg veldig spent p hvem jeg kom til hre fra, om noen. Jeg er fortsatt spent p om de menneskene som jeg VET har snakket om meg, de menneskene jeg vet har spekulert og lurt, de menneskene jeg vet har tvilt - om de kom til ta kontakt, eller om de kom til lese. Jeg nsker ikke sympati, det er ikke derfor jeg n forteller, jeg nsker forstelse. Jeg nsker at folk skal slutte hviske og snike seg rundt, og at de heller prver snakke med meg om det. At de heller fr vite alt det de tydeligvis lurer p, i stedet for spekulere og lage sine egne sannheter.

En annen ting er gamle venner, de som har kjent meg fr ting ble ekstreme. De som vet at jeg, fr dette, ikke var noen morgenfugl, de som vet at jeg ikke akkurat er verdens mest aktive eller ryddige person av natur. De som faktisk har mest grunn til tro at jeg bruker sykdommen som en fin unnskyldning til kunne slippe unna ting, om de kommer til forst, eller om de vil tro meg - eller om de bryr seg for den del..

Ellers m jeg bare si takk for all respons, selv om jeg ikke vet hva som er ekteflt og hvem som mener det de sier, og hvilken del av alt det jeg nettop har skrevet som faktisk er sant, s er jeg fortsatt takknemlig for de som prver.

Jeg er s sliten for tiden. Bde fysisk og psykisk. Hvis du kjenner meg eller situasjonen min vil du kanskje argumentere med at jeg ikke har noen grunn til vre fysisk sliten siden jeg ikke har noen jobb, og fordi jeg offisielt bedriver dagene mine med ligge i senga og se p film. Og ja, du har helt rett, jeg har egentlig ingen god grunn til vre fysisk sliten. Det de fleste derimot glemmer ta med i ligningen er sykdommen. Javisst, det kan virke som om jeg bruker sykdommen mye for slippe unna med ting, at jeg bruker det som en unnskyldning for alt. Og for en utenforstende kan jeg meget vel forst hvorfor det m se snn ut.

Derfor er det p sin plass forklare. I mange r, s langt tilbake jeg kan huske, har jeg sporadisk slitt med smerter i magen. Det eskalerte utover vgs, og i 2009 (etter en blindtarmsoperasjon) fikk jeg endelig diagnosen crohns. I og for seg ikke en veldig farlig sykdom hvis du skal sammenligne det med en del andre, men vanskelig nok i seg selv. For forklare s enkelt som mulig; Kronisk betennelse i tarmene. Ikke kronisk i den forstand at betennelsen er aktiv konstant, men i den forstand at jeg aldri vil bli helt frisk, og at uansett hvor bra jeg har det vil det alltid foreligge en sjanse for at jeg fr et tilbakefall.

Symptomene mine, i allefall de vanskeligste, bunner i sterke smerter i tillegg til en del andre ting som i og for seg fles som bagateller i forhold til smertene. Jeg fikk en operasjon i 2010, som riktig nok rettet en del av problemene mine, men p grunn av manglende oppflging hadde jeg et nytt tilbakefall kort tid etter, og jeg har slitt siden. Jeg er ikke syk nok til f ordentlig hjelp, og jeg er ikke frisk nok til kunne fungere normalt. Ilpet av de siste snart 5 rene har jeg prvd s og si alle medisiner det er mulig prve. Desverre har jeg endt opp med at det enten ikke har hatt noen virkning, eller at jeg har hatt s mye ekstremt ubehagelige bivirkninger at det ikke har vrt noen vits i fortsette. Jeg vil heller kjempe med det jeg er vant til enn kjempe mot noe nytt i tillegg.

For toppe det hele gjorde jeg ogs den feilen at jeg valgte overse tegnene som kroppen min ga meg nr jeg prvde jobbe i en egentlig ganske krevende jobb som telefonselger, i tillegg til studere p heltid. Det endte med at jeg tok pause fra studiene, planen var begynne neste semester, og i mellomtiden skulle jeg jobbe og tjene penger slik at jeg kunne fokusere helt p studiene. Det gikk ikke som planlagt, og formen ble langt vrre enn jeg hadde forutsett. Gang p gang prvde jeg overtale meg selv til slutte i jobben og finne noe nytt, men p grunn av uttallige sykemeldinger og drlig helse var jeg redd for begynne i ny jobb og s bli syk, s jeg valgte holde ut, og sa til meg selv at jeg gjorde det fordi jeg ville "mestre" jobben fr jeg gikk videre.

Etter et og et halvt r i jobben ble jeg sykemeldt i et halvt r, og legen min, i samrd med nav og arbeidsgiver fikk endelig overtalt meg til si opp. Vi gjorde en avtale med nav om at vi skulle prve finne en lsning som gjorde at jeg skulle f sttte fra nav slik at jeg kunne fullfre studiene. Hva som gikk galt i mellom det mtet og mtet jeg hadde kort tid etter med bare nav skulle jeg fortsatt ha likt visst, men planene ble uansett skrinlagt bak ryggen min, og nav bestemte at jeg skulle settes opp som arbeidssker, og motta en liten sum mens jeg skte om ny jobb, selv om legen min ga klar beskjed om at jobb ikke var et aktuelt tema akkurat p det tidspunktet. Her burde jeg selvflgelig ha sagt eller gjort noe, men jeg var allerede utslitt, og det er lett vre etterpklok.

Dette skjedde for litt over et r siden, og hele dette ret har vrt en evig kamp mot nav. Nr jeg skjnte at de ikke kom til hjelpe meg med fullfre utdanningen gikk jeg over til be om sttte mens jeg jobbet med komme meg tilbake p bena. I stedet for hjelpe meg har nav gitt meg en fulltidsjobb som bestr av bekymringer, konomiske problemer, sknader og diskusjoner. Du vil kanskje si at det er snn systemet fungerer, og at det er rett og rimelig at det skal vre vanskelig f sttte fra nav. Svaret mitt til det er at en av grunnene til at telefonselgerjobben gjorde meg syk er at kroppen min, som en flge av sykdommen, responderer ekstremt drlig p stress. Ingen reagerer bra p stress, men nr du i tillegg har en sykdom som trigger av det utgjr det er eksepsjonelt drlig kombinasjon. S i stedet for gi meg noen mneder der jeg ikke trengte bekymre meg for om jeg kom til ha penger til husleia neste mned, eller om jeg kom til ha mat p bordet ut uka, s har systemet srget for at jeg ikke har ftt sjansen til fokusere p bli frisk fordi jeg m fokusere p s mye annet negativt i stedet.

P bakgrunn av de siste rene, der jeg frst mtte kjempe mot leger for bli trodd, der du egentlig kan argumentere med at jeg kunne ha ddd bl.a fordi jeg ikke ble trodd (blindtarmen sprakk), der jeg flte at jeg mtte kjempe mot de rundt meg for bli trodd, der jeg en stund faktisk mtte kjempe mot meg selv fordi jeg begynte tro det alle andre trodde - at ingenting var galt og at jeg bare ville ha oppmerksomhet. For s mtte kjempe mot nav, og n fler jeg at jeg egentlig er litt tilbake der jeg startet. Jeg har en diagnose, men jeg kan ikke bevise noe. Legen p sykehuset vil, hver gang jeg har time der, fortelle meg at "vi finner ingenting p blodprvene, derfor er det ingenting galt med deg - det sitter i hodet!" - og gang p gang motbeviser jeg det ved st p mitt og f en underskelse som gr mer i dybden, der de uten unntak finner noe hver gang. Det blir aldri gjort noe med det, fordi det tilsynelatende ikke er noe gjre med det, men bekreftelsen p at det jeg kjenner p er reelt hjelper litt. Ikke mye, men litt.

Og s kjemper jeg nok en gang mot de rundt meg. Jeg kjemper mot rykter, jeg kjemper mot det som tydeligvis er oppfatningen folk har av meg, om at jeg er ekstremt lat og at jeg ikke "Gidder" jobbe. At jeg skylder alt p en sykdom som kanskje ikke en gang eksisterer. Og jeg er s lei av kjempe. Jeg vet oppriktig talt ikke hvor mye lenger jeg orker ta denne kampen om hevde meg selv. Det hjelper ikke hvor hyt jeg roper fordi vi har snakket temaet i stykker, og jeg fler ikke at jeg blir hrt uansett.
Opp i alt dette har jeg konstante smerter, de smertene som i begynnelsen skaffet meg en hasteoperasjon, de smertene som i begynnelsen tvang meg i kne. De smertene som forviste meg til et liv i fosterstilling. De smertene som ikke lenger vises utenp fordi jeg hver dag putter i meg nok smertestillende til svimesl en sumobryter. Smertestillende som bidrar til at jeg greier st opp av senga og bevege meg ut blandt folk og vre menneske igjen. Og jeg er utrolig takknemlig over at jeg har s fantastiske mennesker rundt meg som hjelper meg med komme meg ut av leiligheta, som sttter meg, de som er der for meg. Heldigvis tror jeg ingen av de ser p det som at de hjelper meg med gjre det som er best for meg, men at de "tvinger" meg ut fordi de faktisk nsker tilbringe tid med meg. P tross av humrsvingningene. P tross av at noen av dem kanskje fler at de m g p eggeskall rundt meg til tider fordi jeg er ustabil

Det er bare fordi jeg er sliten. Jeg vet ikke hvordan jeg skal hndtere situasjonen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme ut av depresjonen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal hndtere smertene og tankene. Jeg er psykisk og fysisk sliten, helt tappet for krefter. Tappet fordi hver dag er et helvete der jeg sloss med meg selv om holde maska og late som ingenting, det hjelper ingen at de rundt meg ser at jeg ikke har det bra - til syvende og sist er det ingenting de kan gjre uansett. Og noen ganger hender det at jeg selv faktisk glemmer at det er en maske. Tablettene hjelper meg ogs med late som om alt er helt i orden, det er ikke bra for meg, det er jeg fullt klar over. Jeg vet ogs at det er vanedannende, og at sannsynligheten er stor for at jeg kommer til f problemer den dagen jeg ikke trenger dem mer. Men akkurat n er det det eneste som hjelper meg med holde balansen p en jvlig tynn knivsegg.

Hvis du har lest helt ned hit vil du sikkert si; Oppsk psykolog. Jeg har gjort det, og de anslo alle at jeg ikke hadde behov for psykolog. snakke om dette er veldig vanskelig, jeg finner det alltid mye enklere finne ord nr jeg skriver. Men bare det skrive dette har kostet meg mye, og det vil koste enda mer faktisk publisere og gjre folk oppmerksomme p det. Det er et skritt jeg har slitt meg frem mot i mange r, i mellomtiden har historien bare vokst seg vanskeligere. Og s langt har jeg bare tatt for meg sykdommen. Enda er det veldig mye jeg rett og slett bare ikke er helt klar for snakke pent om. Nr og hvordan jeg kommer meg dit er et sprsml jeg ikke vet hvordan jeg skal besvare. Jeg har svidt skrapet borti overflaten enda.

Jeg er s jvlig sliten..

Jeg kommer aldri til stole helt p et annet menneske igjen. Hver gang jeg mter en ny person forventer jeg at de kommer til sre meg p en eller annen mte. Ikke en eneste mann har greid vre helt trofast hverken mot eller med meg. Du vil kanskje si at jeg overreagerer, men det har kommet til det punktet hvor jeg blir sret, og i underbevisstheten blir jeg nesten lettet.

Jeg har blitt kynisk, finner jeg en som kan bli en potensiell kjreste forventer jeg at han bruker meg, bruker kroppen min, og at han vil g lei og stikke til andre, mer spennende steder slik som alle andre. Hvis han av en eller annen grunn ikke gjr det gr noe skeis i hodet mitt, jeg blir mistenksom, overbeskyttende og forvirra. Og nr jeg s slipper barrieren etter noen r - for s finne ut at jeg hadde rett hele veien, gr jeg bare i stykker, og s blir barrieren tykkere. Jeg bygger opp veggene vel vitende om at jeg hadde rett hele tiden, jeg kan ikke kan stole p noen.

Kanskje vil du si at jeg tar sorgene p forskudd og at jeg aldri helt vil kunne nyte yeblikket hvis jeg bestandig er redd for bli sret. Men jeg kan ikke noe for det, det er dere, samfunnet, menneskene, lgnerne som har gjort meg slik. Jeg har sett s mye svik og lgner at jeg kunne ha blitt en fantastisk lystlgner selv. Faktisk har det blitt slik at jeg ikke har problemer med lyve for noen lenger, det er jo slik det skal vre, det har dere lrt meg.

Du ligger ved siden av meg i senga, i ynene mine ser du kanskje et blikk som skremmer deg, du tror du ser kjrlighet, tillit, forelskelse. Det du ser er en maske, skuespill. Jeg stoler ikke p deg. Jeg vet at du bare bruker meg som et mellomspill. Tidsfordriv. Jeg vet at du, som alle andre, stikker s snart du finner noe bedre. Men jeg godtar det, jeg vet hva jeg gr til - det gjr ikke du. Kanskje rekker jeg knytte meg til deg, kanskje rekker jeg starte prosessen med bygge et snev av tillitt, kanskje begynner jeg godta deg, kanskje lar jeg deg slippe inn litt mer. Men jeg vet at til syvende og sist er det jeg som str igjen som taperen - og s bygger jeg veggen litt hyere og litt tykkere, og masken litt mer nytral.

Men jeg gir ikke opp, en liten del av meg nsker fortsatt finne det mennesket som kan bryte ned problemene mine ved vise meg hvordan det skal vre. Et sted i verden m det finnes et menneske som kan vise meg at det ikke trenger vre snn. I mellomtiden m du vite at jeg kommer ikke til stole p deg fordi jeg har ingen grunn til det, jeg har for mye erfaring som sier det motsatte. Og nr du gr kommer jeg til grte fordi jeg nok en gang hadde rett, men det varer ikke lenge, bare lenge nok til bygge meg selv litt sterkere.







hits