Dette er et innlegg dedikert til kjæresten min, og alle som har mistet troen på kjærlighet.
Har allerede skrevet hvordan jeg møtte kjæresten (Det kan du lese om her) så nå skal jeg heller gå inn på de sidene jeg sjeldent setter ord på.
Før jeg ble sammen med kjæresten var jeg på en nedoverspiral uten ende. Jeg var nyoperert, psykisk ødelagt, på fylla hver helg (dette på tross av at jeg nettop hadde operert i tynntarmen) og rett og slett så deprimert at jeg var en fare for meg selv. Jeg ønsker ikke å gå mer inn på det helt enda, da detaljene her kan skape en del uønskede reaksjoner, hvis noen av mine kjære skulle komme inn og lese en gang i tiden. Men jeg var så ødelagt som du kan få det.
Så kommer denne nyttårs-aftenen. Utover kvelden mister jeg telefonen min i en kopp med sprit og burn. For de som ikke har prøvd å blande burn/sprit med elektronikk enda; Anbefales ikke! Så det endte med at han jeg ikke fikk tak i han jeg egentlig hadde avtalt å møte (kjekk fyr jeg hadde "noe på gang med" en gang) - og var stuck på denne festen, da jeg heller ikke fikk tak i sjåffør for å komme meg noen annen plass.
Like før mobilen min bestemte seg for å ta selvmord hadde noen gamle klassekamerater kommet på festen, så jeg hadde det ganske morro med å hente opp igjen gamle minner med en av dem, spesielt siden den ene var min store "crush" på ungdomsskolen. Og, vel, den historien kan du lese i linken lenger oppe, så jeg skal gå direkte til hva denne gutten har gjort for meg det siste 1,3 året.
Marius er en nydelig gutt på alle måter. Det første som skjedde var at jeg mistet behovet for å fly rundt på byen og flakse med musa. (Ok, jeg var egentlig ikke særlig ille når det kom til det å ha sex, var vel mer luremus i så måte) Jeg foretrakk plutselig, og foretrekker enda, å tilbringe lørdagskvelden i armkroken til min kjære. Jeg klarte å slappe av, slutta å stresse. Denne spiralen jeg nevnte ble snudd. Jeg hadde nådd såppas langt ned, at det tok lang tid å komme seg opp igjen, men poenget er at jeg begynte å bevege meg i riktig retning.
Jeg opplevde plutselig disse små stikkene av lykke, slik som nevnt i et tidligere innlegg. Jeg begynte å se farger, ikke lenger disse triste, grå nyansene som kjennetegner en regnværsdag. Jeg begynte å le, like mye som jeg gråt. Jeg kunne med lange mellomrom glemme min egen situasjon, og var på den måten på god vei ut av depresjonen som hadde slått meg i bakken. Selv om jeg hadde lang vei å gå, så gikk jeg i riktig retning.
Og dette skylder jeg mye min kjære for. Ikke alt, men det var han som gav meg startskuddet, og det er han som, kanskje ubevisst fra hans side, har holdt meg i handen gjennom hele prosessen fra vrak til menneske. Han var med på å gi meg tilbake lysten til å leve, og i tunge stunder, så er det han som er lyset i enden av tunellen. Jeg har aldri vært i stand til å forklare, hverken for meg selv, andre eller for han, hvor mye han betyr og har betydd for meg. 
Hvordan hjertet mitt svulmer av kjærlighet når jeg ser han smile, hvordan det bobler i magen min når vi kysser, hvordan hele kroppen min pulserer når jeg kjenner huden hans mot min. Hvordan pulsen min automatisk senker seg og sender kroppen min i hvilemodus når jeg hvilker i armkroken hans. Hvor lykkelig jeg er! Ikke alt er 100% bra, naturlig nok, vi er bare mennesker, vi har våre stunder med negativitet vi også, men når jeg ser på det hele bildet, så kunne jeg ikke hatt det bedre.
Marius, om du leser dette, vit at jeg elsker deg. Jeg kommer alltid til å elske deg for den du er, har vært og kommer til å bli. Du er den personen jeg ønsker å dele resten av livet med, du er klippen i min tilværelse. Uten deg hadde jeg ikke vært her jeg er i dag. Uten deg hadde jeg ikke vært noe. Ord kan ikke beskrive hva du betyr for meg.
Så til alle dere som leter etter kjærligheten, har blitt såret av den dere trodde var den store kjærligheten, eller har gitt opp. Når du minst venter det kommer drømmemannen/kvinnen ramlende ned i fanget ditt, og slår pusten ut av deg. Ikke mist håpet, han/hun finnes der ute, og når tiden er inne møtes dere.
(Bildene er forresten hentet fra nettop den kvelden der livet mitt ble snudd opp ned. Nyttårsaften '10/'11)
i gang med det så snart som mulig. Det er ikke det at jeg har gjort så forferdelig mye i det siste, det har bare ikke vært tid til overs for blogg. Enten det, ellers så var det bare en dårlig unnskyldning for at jeg ikke aner hva jeg skal blogge om.
Først er det nok mange som lurer på "hva er kulturminneforvaltning?" 
8. Ikke stå midt i døra. Gå av eller på. ca 80% av menneskene på bussen har lyst til å dytte deg av slik at vi kan komme oss dit vi skal.
